Et fast punkt på de aller fleste reiser til Jordan er forståelig nok Petra. Dette er en kjempemessig ruinby med meterhøye bygninger hogd direkte inn i de rødlige sandsteinsklippene. Bare fasadene er synlige, mens rommene strekker seg dypt inn i fjellet, og bare svært få av byens mange bygninger er frittstående. I tillegg til mange hundre templer og gravkammere finnes her et vakkert beliggende kloster, et sirkelrundt amfiteater med plass til 6000 mennesker og selvfølgelig Petras mest berømte bygning, Al-Khazneh eller Skattkammeret. Denne 40 meter høye og fint utsmykkede fasaden er det første synet som møter den besøkende etter den 1,2 kilometer lange fotturen gjennom den smale kløften som er eneste vei inn i Petra. Området er enormt, og man trenger minst fire dager hvis man vil ha forhåpninger om å se det hele.

Byen Petra var hovedstaden i nabateernes rike fra 300-tallet f.Kr. og 500 år fremover; deretter overtok romerne byen. Den ble imidlertid snart forlatt og lå skjult mellom ørkenens klipper de neste tusen årene, inntil en sveitser gjenoppdaget den. UNESCO har naturligvis en plass til Petra på sin liste over verdens kulturarv, og i 2007 ble den enestående ruinbyen valgt til en av verden sju nye underverker. Mellom Petra og hovedstaden Amman ligger byen Karak med sitt fine slott, som er en gammel korsfarerfestning. Slottet når ikke helt Petras høyder i kategorien ekstremt overveldende ruiner, men det er likevel litt av en opplevelse å krype rundt i de lavloftede, snirklede gangene, der man flere steder er nødt til å ha med lommelykt. Enda mer næring til ruin-entusiaster finnes i den godt bevarte ruinbyen Jerash, som ble oppført av romerne og er et av Midtøstens beste eksempler på romersk arkitektur. Byen hadde i sin storhetstid mellom 15 000 og 20 000 innbyggere og var en tid en av de viktigste byene i den romerske provinsen Syria. De gamle, godt bevarte bygningene bringer de besøkende tilbake til det togakledde Romerriket, men særlig den store ovale plassen og de søyleomkransede gatene imponerer. Byen er så godt bevart fordi den etter et jordskjelv lå begravd dypt under et flere meter tykt lag av sand og først ble oppdaget av en russisk ekspedisjon i 1878.

En jordansk severdighet som både er underholdende og god for huden, er Dødehavet. Dette livløse "havet" er egentlig en innsjø, og til og med både verdens lavestliggende og mest saltholdige. Hele 30 prosent salt er det i vannet, og derfor finnes det ikke noe dyre- eller planteliv i det – derav navnet. I tillegg til det store saltinnholdet er både vann og slam i Dødehavet særlig rikt på mineraler, så sammen med den spesielle følelsen man får av nærmest å kunne sette seg ned i vannet, kan både huden og leddene ha nytte av et opphold her. Vil man bade på mer konvensjonell måte, kan det skje i det sørligste Jordan. Der vender landets bare 26 kilometer lange kystlinje ut mot Aqaba-bukta i Rødehavet. Fine badestrender og glimrende muligheter for snorkling er to av grunnene til at mange velger å legge veien forbi her under en ferie i Jordan. Byen Aqaba har en internasjonal stemning og summer av liv året rundt. Byens tiltrekningskraft skyldes også dens drømmeaktige klima, som aldri lar temperaturen komme under 20 grader – selv ikke når snøbygene fyker innover hovedstaden Amman lenger nord – og samtidig tar toppen av de hete sommerdagene med kjølige havbriser.

I en ørkenstat som denne kan det hele selvfølgelig ikke dreie seg om badeferie. Wadi Rum-ørkenen nordøst for Aqaba er beskrevet av den britiske obersten T.E. Lawrence, bedre kjent som Lawrence of Arabia. De dramatiske sandsteinsklippene i området, som reiser seg bratt fra myke, sandete daler, ble brukt i filmen "Lawrence of Arabia". Det lever fremdeles beduiner i Wadi Rum, og de rødbrune teltene deres bryter av og til synet av de mektige, røde sandmassene.