Den klassiske Israelreisen

Vi flyr fra Oslo til Tel Aviv og kjører etter ankomsten videre til Jerusalem. Her drar vi opp på toppen av Oljeberget. Derfra kan vi se ut over hele den gamle bydelen, som er inndelt i fire kvarterer: det jødiske, det muslimske, det armenske og det kristne. Oljeberget er mer eller mindre dekket av en jødisk gravplass som stammer fra Bibelens tid og fremdeles blir brukt i dag. For foten av fjellet ligger Getsemane-hagen, der Judas gav Jesus det berømte kysset. Oliventrærne i hagen er gamle nok til å ha vært vitner til dette kysset – en alder som for øvrig er nokså uvanlig for oliventrær. Hvis hagen er åpen, går vi en liten tur i den.

Etterpå sjekker vi inn på hotellet vårt.

I dag er tiden kommet til å se nærmere på Jerusalem og alle de religiøse severdighetene der. Vi begynner ved Getsemane-hagen, der vi besøker vi en ortodoks kirke. Den er bygd over et gravkammer som helt fra 100-tallet er blitt betraktet som jomfru Marias grav. Men det var først i 455 bysantinerne isolerte graven og bygde en kirke omkring den, som senere er ombygd flere ganger. Etter at Saladin slo korsridderne i 1187, rev han det meste av den øverste delen av kirken og brukte steinene til å reparere bymuren med. Men selve gravkammeret, som ligger 47 trappetrinn under kirken og som fremdeles består av opprinnelig bysantinsk murerarbeid, er bevart intakt. Gravkammeret, som vi skal gå ned i, er mørkt, og veggene og taket er farget av århundrers røyk fra stearinlys og oljelamper. Rommet er rikt utsmykket med ortodokse ikoner og lysekroner, lykter og girlandere som henger ned fra taket. Jomfru Marias gravsted blir også holdt i ære av muslimer fordi Muhammed under sin reise fra Mekka til Jerusalem skal ha sett et lys over Marias grav.

I 1161 ble Jerusalems dronning Melisende begravet i kirken, og familien til hennes sønn, kong Baldwin lll av Jerusalem, ligger også begravet her.

Nå er det på tide å gå på oppdagelsetur i gamlebyen, som vi har sett fra Oljeberget. Vi kommer inn i det jødiske kvarteret via Møkka-porten, som etter sigende har fått dette navnet fordi det var gjennom den Jerusalems søppel ble brakt ut i byens unge dager. Porten ligger bare en kort spasertur fra Klagemuren, som er jødedommens helligste sted. Klagemuren blir også kalt Vestmuren, fordi den var støttemur for den vestlige siden av tempelet. Vi ser en evig strøm av jødiske pilegrimer ved denne siste resten av tempelkomplekset. De gråter over det store tapet og stikker små lapper med bønner inn i sprekkene på den 15 meter høye muren.

Fra Klagemuren går vi opp på Tempelhøyden, som er Jerusalems viktigste attraksjon. Det er oppkalt etter det tidligere nevnte tempelet, som jødene mistet da romerne etter den jødiske oppstanden raserte og plyndret byen i år 70 e.Kr. Ifølge overleveringen var det på Tempelhøyden Abraham nær hadde ofret sin sønn Isak. Der satte også David paktkisten med de ti bud, og derfra dro Muhammed til himmels på sin edle hest, som det heter seg at man fremdeles kan se fotavtrykk av på overflaten av klippen.

På Tempelhøyden har det vært reist en del hellige bygninger. Da romerne hadde revet tempelet og bare latt det vi i dag kjenner som Klagemuren, bli stående, bygde de et romersk tempel på stedet. Under det islamske herredømmet ble romernes tempel revet, og under ledelse av kalifen Abd al-Malik ble Klippemoskeen bygd i år 691. Da Jerusalem kom på korsriddernes hender i 1099, ble Klippemoskeen omdannet til kirke og overdratt til augustinerordenen. Bygningen, som korsridderne kaldte Templum Domini ("Herrens tempel"), bevarte likevel sin nåværende form. Etter sultan Saladins erobring av Jerusalem i 1187 ble kirkens kors igjen skiftet ut med en halvmåne, og siden har Klippemoskeen med sin gullkuppel vært islams viktigste helligdom etter moskeene i Mekka og Medina. Den åttekantede helligdommen er den eldste muslimske bygningen i verden og inneholder dermed også verdens eldste mihrab – en nisje som viser hvilken retning Mekka ligger i. Den karakteristiske kuppelen, som kan sees fra hele Jerusalem, fikk i 1993 et nytt lag gull. Gullet som skulle til for å dekke kuppelen, veide 80 kg og kostet da 8,2 millioner dollar.

Ved siden av Klippemoskeen ligger Al-Aqsa-moskeen med den sølvfargede kuppelen. Moskeen ble bygd av umayyadene og stod ferdig i begynnelsen av 700-tallet, men dessverre er det ikke noe igjen av den opprinnelige bygningen. Den ble helt ødelagt av et jordskjelv i 746 og er senere blitt ombygd flere ganger, sist i 1033. Da korsridderne erobret Jerusalem i 1099, ødela de ikke moskeen, men brukte den som palass og som stall for hester. Fra 1119 fungerte Al-Aqsa-moskeen som tempelriddernes hovedkvarter i Det hellige land, og i denne perioden gjennomgikk bygningen noen strukturelle endringer. Blant annet ble det satt opp to sidebygninger; den vestlige fungerer i dag som moské for kvinner og den østlige som Det islamske museum.

Når vi er kommet ned igjen fra Tempelhøyden, tar vi en tur gjennom det muslimske kvarteret og beundrer den mamelukkiske arkitekturen, som stammer fra 1300-tallet. Vi skal også se den imponerende Damaskusporten, som utgjør hovedinngangen til Jerusalems gamle bydel. Porten ble bygd av den romerske keiseren Hadrian på 100-tallet, men portens nåværende form kan tilskrives den osmanske sultanen Suleiman den store, som satt ved makten fra 1520 til 1566.

Etter å ha sett Damaskusporten skal vi gå en tur på en vei som de fleste av oss har hørt om i skolens kristendomsundervisning. Vi skal nemlig vandre på Via Dolorosa, der Jesus ifølge tradisjonen måtte slepe sitt kors for 2000 år siden. Veien begynner i Det muslimske kvarteret, går forbi "De ti stasjonene på Korsets vei" og ender i Det kristne kvarteret ved Gravkirken. Kirken er bygd på Golgata – der Jesus ifølge overleveringen ble korsfestet og begravd – og kirken har derfor vært et viktig pilegrimsmål for kristne siden 300-tallet. Den er i dag delt mellom mange forskjellige kristne retninger, deriblant den gresk-ortodokse, den romersk-katolske og den armensk-apostoliske. Som så mange andre religiøse bygninger i Jerusalem har Gravkirken vært bygd, nedrevet og gjenoppbygd utallige ganger. Den kirken vi ser i dag, ble bygd av korsridderne i 1149, og den ble innviet av dronning Melisende.

Siden da er flere tilbygg og endringer kommet til. Kirken regnes for å være den helligste innenfor kristendommen.Fra Gravkirken beveger vi oss sørover gjennom de siste to kvarterene i gamlebyen, det jødiske og det armenske. Her ser vi restene av den gamle romerske hovedgaten, cardoen, som nå blir utgravd. Vi går ut av Sionporten til Sion-fjellet, som ligger like utenfor den gamle bymuren. Det var i mange år symbolet på jødenes håp om et hjemland, og det har gitt navn til den nasjonale frihetsbevegelsen. Her ser vi stedet der Jesus og disiplene hans ifølge tradisjonen inntok den siste nattverden, coenaculum. Det store rommet med det hvelvede taket vi ser i dag, stammer fra 1100-tallet og er korsriddernes verk, men utgravninger under bygningen tyder på at dette faktisk godt kunne være stedet der et av verdens mest berømte måltider ble inntatt. Like ved siden av står Dormisjonsklosteret, som er bygd på det stedet der jomfru Maria begynte sin ”evige søvn” – derav det latinske navnet, som betyr "innsovning". Vi besøker dessuten kong Davids symbolske grav, som også ligger på Sion-fjellet. Deretter går vi tilbake inn i den gamle bydelen og fortsetter opp til Jaffa-porten gjennom det armenske kvarteret, som er det minste av de fire kvarterene.

Vi fortsetter til Vest-Jerusalem, som har et moderne, europeisk preg. Her skal vi se Knesset fra utsiden. Utenfor det israelske parlamentet ser vi statuen av den sjuarmede lysestaken (en såkaldt menora), som er utsmykket med scener fra jødisk historie. Navnet Knesset er hebraisk for "forsamling", og etter sigende henviser navnet til begivenheten Knesset Ha-Gdola ("Den store forsamlingen"), der 120 jøder møttes i Jerusalem og samlet tekstene til Det Gamle Testamente. Til minne om denne bibelske begivenheten består det moderne israelske parlamentet av 120 medlemmer. Det har aldri lyktes et enkelt parti å få absolutt flertall i Knesset, og Israels regjering har derfor bestått av koalisjoner siden staten ble opprettet i 1948.

Om morgenen kjører vi den korte turen sørover til Betlehem, der Jesus ble født og David ble salvet av Samuel. Da Israel ble grunnlagt, var de fleste beboerne i Betlehem kristne, men i dag er størstedelen av byens innbyggere muslimer. Vårt besøk i byen begynner på Hyrdenes mark, der engelen forkynte Jesu fødsel for gjeterne. Deretter drar vi til det stedet der det hele begynte, nemlig Fødselskirken, som skal være bygd over den grotten der Jesus ble født.

Den opprinnelige kirken ble bygd i 339 av Konstantin den store, men ble ødelagt av brann på 500-tallet. I 565 gjenreiste det bysantinske styret kirken i samme stil som den gamle, og det er den kirken, som står her i dag. Inntil 1131 ble kirken brukt til kroning av korsridderkongene, men deretter ble kroningsseremoniene flyttet til Gravkirken i Jerusalem. Her i verdens eldste kirke som fortsatt er i bruk, skal vi gå gjennom ydmykhetens dør, som bare er en meter høy. En trapp i kirken fører ned til Fødselsgrotten, der en sølvstjerne i gulvet markerer det nøyaktige stedet for Jesu fødsel. Her nede finnes det til og med en krybbe som skal være den vi alle har hørt om i juleevangeliet. Siden vi skal ned i grotten, blir vi nødt til å væpne oss med tålmodighet, for der kan være kø og ventetid.

Noen få hundre meter fra Fødselskirken ligger den såkalte Melkegrotten under et fransiskansk kapell. Ifølge legenden var det i denne grotten den hellige familien gjemte seg etter Jesu fødsel, og det var også her Josef fikk besøk av en engel som advarte ham om Herodes' planer – at alle guttebarn under to år skulle slås i hjel. Det blir sagt at veggene inne i melkegrotten er hvite fordi jomfru Maria sølte en dråpe melk da hun ammet jesusbarnet; det farget grotteveggene hvite. Det hevdes at det hvite pulveret fra veggene skal ha en helbredende virkning på ufruktbare kvinner.

Fra Betlehem kjører vi tilbake til Jerusalem. I går så vi Jerusalems samling av helligdommer for verdens tre store monoteistiske religioner. I dag skal vi ut og se det Jerusalem også er, nemlig en moderne storby som pulserer av liv – altså bortsett fra perioden fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld, for det nye Jerusalem er også en jødisk by, der sabbaten blir omhyggelig overholdt.

I det vestlige Jerusalem skal vi oppleve en severdighet som ikke kan unngå å gjøre et sterkt inntrykk. Vi skal nemlig til Yad Vashem, det offisielle minnesmerket for holocaust-ofrene. Besøket er opplysende, men det er vanskelig å unngå å bli nedtrykt mens man går rundt i det enorme komplekset. Blant annet kan vi i en av salene i Yad Vashem se navnene på alle de seks millioner jødiske ofrene inngravert i gulv og vegger.

Neste punkt på dagens program blir forhåpentlig mer oppløftende. Vi skal til Ein Kerem – på bibelsk tid en liten landsby, som i dag mer har karakter av en jerusalemsk bydel. Det var her Johannes døperen ble født. Det nøyaktige stedet er markert av en gammel mosaikk i Johanneskirkens gulv. Denne katolske kirken er bare én av utallige kirker og klostre som har skutt opp i denne byen, som fostret den mannen evangeliene fremstiller som en slags forløper for Jesus. Vi ser Johanneskirken og går en tur rundt i det pittoreske området, som strekker seg oppover åsene. Det mottar en million pilegrimsreisende hvert år.

Fra Jerusalems beliggenhet 800 meter over havet går det i dag nedover mot det mest lavtliggende stedet på kloden. Vi skal til Dødehavet, 400 meter under havets overflate. Turen går gjennom golde, storslåtte ørkenområder, og vi merker tydelig at det går nedover – også på temperaturen.

Første stopp blir i Qumran, noen få kilometer fra bredden av den enorme saltsjøen. I elleve grotter her i området fant en beduingutt på jakt etter en forsvunnet geit i 1947 den første av mange skriftruller – Dødehavsrullene. Frem til 1956 dukket det i alt opp 800 pergament- og papyrusruller med bibelske tekster, fortolkninger av Det Gamle Testamente og det lokale samfunnets lover fra århundrene før og like etter vår tidsregning. I 1990 begynte arbeidet med tydningen av skriftrullene, og i dag befinner de seg på Israel Museum i Jerusalem.

Vi beveger oss nå høyt opp gjennom ørkenen når vi kjører sørover langs bredden av Dødehavet. Snart dukker festningen Masada opp, på toppen av en klippe 441 meter over oss. I 74 e.Kr. skjedde det noe her som har gitt stedet en evig plass i moderne israeleres sinn. På toppen av det båtformede klippeplatået med fritt utsyn til alle sider oppførte kong Herodes den store et mektig palass og forsvarsverk. Han var redd for at undersåttene hans skulle gjøre opprør, og det øde platået høyt oppe over den flate ørkenen virket som et perfekt, uinntakelig tilfluktssted. Og selv under Romas beleiring av Jerusalem ble Masada værende på jødiske hender i flere år. Men da de snaut tusen jødiske opprørerne (selotene) som hadde forskanset seg i Herodes’ gamle palass, fikk besøk av en 15 000 mann stor romersk hær, som trengte inn i festningen ved hjelp av en kjempemessig rampe, måtte de se nederlaget i øynene. I stedet for å overgi seg og ende som romerske slaver begikk selotene kollektivt selvmord, og da de seierssikre romerne inntok festningen lå likene av forsvarerne i sirlige rekker. Denne dramatiske historien har gjort Masada til det moderne Israels symbol på nasjonal forsvarsvilje, og flyvåpenets rekrutter sverger fremdeles sin troskapsed her.

Vi tar kabelbanen opp til ruinene av festningen, der vi får en storslått utsikt til den varmeflimrende ørkenen, Dødehavets blanke overflate og Edom-fjellene i bakgrunnen. Det tre etasjer høye festningspalasset med fine mosaikker, enorme lagerrom og gigantiske vannsisterner, som på genial måte ble forsynt fra dammer i ørkenens wadier, ble utgravd i 1960-årene.

Etter at vi har beveget oss langs Dødehavet hele dagen, er det nå blitt tid til litt nærkontakt med denne særpregede innsjøen. Underlige, spredte saltvekster, forvitrede sandsteinsformasjoner og rødgule klipper former det eventyrlige landskapet rundt Dødehavet. Vi hopper ned i dette naturens wellness-senter og merker den særpregede fornemmelsen vi får ved å svømme i det ekstremt saltholdige og helsebringende vannet. Bortsett fra noen enkelte sjeldne mikroorganismer er saltsjøen helt livløs – hvis vi da ser bort fra badegjestene som flyter rundt på vannflaten.

Vi kjører tilbake gjennom ørkenen til Jerusalem, der vi spiser middag og overnatter.

I dag drar vi opp og kikker på det nordlige Israel. Det er spekket med stedsnavn som vekker minner fra kristendomsundervisningen: Nasaret, Genesaretsjøen og Kana, der det en gang ble holdt et bryllup med en berømt gjest. Vi begynner dagen i byen Cæsarea, som både har vært romersk koloni og korsridderby. Herodes den store – med sin byggeglede, som vi også nøt godt av i går – grunnla byen i 22 f.Kr. og gav den navnet Cæsarea til ære for keiseren, Augustus. Fra denne tiden stammer byens romerske amfiteater, som er blitt vakkert restaurert og brukes til konserter og operaforestillinger om sommeren. Vi ser også byens korsridderborg, der romerske søyler er gjenbrukt som fundament og stikker frem mellom murbrokkene ut mot Middelhavet.

Fra Cæsarea kjører vi inn i landet igjen og kommer til Nasaret, byen Jesus vokste opp i. Den gangen var den en beskjeden landsby. I dag er den en hektisk by med 60 000 innbyggere – og pussig nok har denne kristendommens vugge flere arabiske innbyggere enn noen annen by i Israel. Vi ser den imponerende Bebudelseskirken, Midtøstens største kirke. Den ble bygd i 1968 på det stedet der erkeengelen Gabriel fortalte jomfru Maria om den forestående fødselen. Kirken er utsmykket med mosaikker av Maria skjenket av mange forskjellige land. Her kan vi blant annet se Maria i japansk kimono og med umiskjennelig asiatiske trekk. Vi kikker også forbi Marias kilde, som den gresk-ortodokse kirken mener er stedet for bebudelsen, og som tilskrives helbredende krefter.

Området rundt Nasaret og Genesaretsjøen er spekket med steder der Jesus skal ha utført mirakler, og vi drar nå ut på en slags mirakel-rundtur og ser de mest berømte av stedene. Veien fra Nasaret til Genesaretsjøen fører oss gjennom landsbyen Kana, der et bryllup hos en fattig familie plutselig ble litt festligere da Jesus forvandlet vannkarenes innhold til vin. Vi fortsetter til Genesaretsjøen, der Jesus gikk på vannet, besøker Tabgha, der han fikk fem brød og to fisker til å strekke til for 5000 sultne troende, og ender i Kapernaum. Her bodde Jesus en gang, og her skal han ha utrettet flere mirakler enn noe annet sted. Vi ser ruinene av en synagoge fra 100-tallet som skal være bygd i samme stil som den opprinnelige, der Jesus prekte. Byen huser også restene av sankt Peters hus og ruinene av en gammel kirke bygd på det stedet der Jesus bodde. Vi avslutter på den høyden med utsikt over Genesaretsjøen der Jesus holdt sin bergpreken. På det stedet ligger i dag Saligprisningenes kirke.

Vi spiser middag og overnatter i Tiberias, Genesaretsjøens ”hovedstad”, en yndet feriedestinasjon for både eventyrlystne vannsportsdyrkere og ortodokse jøder på pilegrimsreise mellom områdets mange graver etter jødiske vismenn.

Vi begynner dagen med et besøk i Harduf-kibbutzen. Den ble opprettet i 1982 av en rekke familier som var inspirert av Rudolf Steiners filosofi. I dag bor det rundt 650 mennesker her, og kibbutzen er en av Israels største produsenter av økologiske landbruksprodukter. Dessuten produserer Harduf også blant annet gjenbrukspapir og driver et barnehjem for tvangsfjernede barn. Vi møter et kibbutzmedlem som gir oss en rundvisning og forteller om kibbutzprinsippet, ideologien bak (økologi og gjenbruk), og om hvordan ideene omsettes til praksis.

Vi kjører deretter ut til middelhavskysten, der korsridderbyen Akko ligger som et sjarmerende stykke levende historie. De fleste av korsriddernes bygninger ble likevel fornyet under osmanenes herredømme. Vi kan derfor se mye byggemateriale fra korsriddertiden gjenbrukt i tyrkiske bygninger fra 1700-tallet. Det gjelder blant annet pasja Ahmad al-Jazzars ("Slakteren") bymur og til og med den elegante Al-Jazzar-moskeen med sin grønne kuppel. Citadellet er heller ikke noe unntak. Bygningen er en gammel johannitter-borg oppført på 1100-tallet og det siste sted i Det hellige land som korsridderne forlot før de dro over til Kypros. Et stykke av korsriddernes by har likevel fått lov å bli stående under jorden. Der nede forbinder et system av tunneler havnen med et tidligere korsridderpalass.

Neste stopp blir i Haifa, Israels tredje største by, som gjennom årene har krøpet lenger og lenger oppover Karmelfjellet fra sin opprinnelige posisjon ved middelhavskysten. I tillegg til å være en moderne industriby er Haifa også sentrum for bahai-troen. Dette er en av verdens yngste religioner. Den oppstod i Iran på 1800-tallet, da en viss Mirza Ali Mohammed erklærte seg for al-Bab ("Porten") – en av de budbringerne som Gud hadde sendt som etterfølger for Moses, Buddha, Jesus og Muhammed. De prekte ifølge bahai-troen alle den samme læren. I dag har bahai-troen angivelig fem millioner tilhengere, som likevel ikke har hatt noen særlig fremtredende lederskikkelse siden al-Bab ble henrettet for vantro i 1850. Han ligger begravet i en helligdom med gyllen kuppel midt i den overdådige Bahai-parken i Haifa. Her kan vi spasere rundt på et system av stier mellom sirlige bed og klukkende springvann i den terrassedelte parken.

Etter en kjøretur sørover ender vi i Tel Aviv, der vi skal tilbringe natten.

Tel Aviv er Israels nest største by etter Jerusalem og en hel verden vekk fra dennes historiske og religiøse stemning. I Tel Aviv nyter man livet. Går på bar, restaurant, nattklubb. Solbader på en av de deilige strendene ut mot Middelhavet. Bruker noen shekel i byens små designerbutikker, glitrende shoppingsentre eller hyggelige markeder. Liker du klassisk storbyliv krydret med nydelige middelhavsstrender, har du ingen problemer med å få tiden til å gå på denne "fridagen" i Tel Aviv. Foretrekker du det litt mer kulturelle, kan du lære mer om jødisk eksilhistorie på Beit Hatefutsoth (Diasporamuseet). Eller du kan gå en tur i "Den hvite by" og se de mange eksemplene på hvite funksjonalistiske bygninger (over 5000) som er inspirert av Bauhaus og Le Corbusier. Området kom med på UNESCOs verdensarvsliste i 2003. Langt de fleste av disse bygningene finner man i området ved Rothschild Boulevard.

Det er blitt tid til å si farvel til Israel, og etter frokosten kjører vi til Ben Gurion Lufthavn og flyr hjem til Norge igjen.